Det har vært mye frem og tilbake i media om strøm og energi, og vi vil prøve å gi deg en oversikt:
Høstens kraftdebatt har ett felles utgangspunkt: Norge mangler kraft, og det snart. Statnetts siste langsiktige markedsanalyse, sammenfattet i en kommentar av Ole Petter Pedersen i Europower, viser et permanent kraftunderskudd på rundt 20 TWh utover 2030-tallet. Det skyldes ikke økt forbruk, som faktisk er anslått lavere enn i tidligere scenarioer, men at det nesten ikke kommer ny produksjon: NVE regner med bare 3 TWh ny kraft før 2030, kommersiell flytende havvind kan vente til 2040-tallet ifølge DNV, og ny landvind møter fortsatt lokal motstand. Med det bildet blir spørsmålet ikke om vi trenger ny kraft, men hvilken teknologi som leverer den best. I et innlegg i Dagens Næringsliv leverer Jonas Kristiansen Nøland (NTNU) og Atle Guttormsen (NMBU) den viktigste biten av faktagrunnmuren: Dimensjoneres vindkraften til å produsere like mye energi som et jevnt forbruk krever, dekker bare 58 prosent av forbruket direkte. Resten kommer til feil tid og må jevnes ut av vannkraften, en utjevning som er i ferd med å mettes: 5 GW vindkraft og 9 GW importkapasitet konkurrerer om det samme i et system der gjennomsnittsforbruket er 16 GW, og NVE venter effektunderskudd allerede i 2035.
Etter professorinnlegget har debatten stått mellom Jens Frølich Holte i Fornybar Norge og Jonny Hesthammer i Norsk Kjernekraft. Holte gjør et reelt poeng av at kjernekraft er en risikabel investering: Bent Flyvbergs tall viser at kjernekraftverk i snitt sprekker med 120 prosent på kostnadssiden mot 13 prosent for vindparker, byggerisikoen varer i ti år mot ett til to, og han kritiserer Nøland for å bruke 6 prosent avkastningskrav for begge teknologiene. Det er argumenter vi på kjernekraftsiden må ta på alvor, ikke bortforklare. Men Hesthammers svar viser asymmetrien i debatten: Forskjellen i risiko er reell, men den skyldes at vindkraftens skjulte systemkostnader og titalls milliarder i havvindsubsidier bæres av skattebetalerne, mens kjernekraftens risiko ligger synlig hos investorene. I Norsk Kjernekrafts modell med SMRer skal risiko identifiseres, prises og fordeles gjennom finansiering og kontrakter, slik en frivillig kraftavtale med en industrikunde er noe annet enn en subsidie. Noen skal uansett betale for å bære risiko. Spørsmålet er om det skjer åpent i en kontrakt, eller skjult på strømregningen og statsbudsjettet.
Den største ironien kommer fra vår kjære nabo i øst. Den svenske regjeringen setter flere hundre milliarder kroner på bordet for å subsidiere ny kjernekraft i sør, og strømen eksporteres til østlandet, til datasentre, ladestasjoner og industri. Norge kan altså ende opp med kjernekraft likevel, bare at den er svensk, subsidiert og eid av andre. For oss er konklusjonen enkel: Hvis kjernekraft er godt nok til å subsidieres i Sverige, og etterspurt nok til å eksporteres hit, er den godt nok til å bygges og subsidieres her. Da er det bedre at norske investorer, kunder og myndigheter tar samtalen om risiko og pris nå, enn at vi om ti år lar svenske skattebetalere ta den for oss.
Dette er første sak i ukens nyhetsbrev. Hvis du kunne tenkt deg å få nyhetsbrevet fast, er det bare å melde seg inn og det kan du gjøre det ved å følge denne lenken.